Boken "Sult"

   Du sitter kanskje akkurat nå i den gode stolen du har sittet i flere hundre ganger tidligere. I fanget ligger det muligens en bok skrevet av en av nåtidens mest anerkjente forfattere, -en forfatter som har vunnet både det ene og det andre innen litteraturpriser. Boken er velskrevet, fengende og til tider glimrende i sin utførelse. Og det er naturligvis ikke den første boken du leser. Antall bøker du har lest telles ikke lenger i titall, men i hundre, kanskje tusentalls eksemplarer i det meste som finnes av sjangere. Men så vendes siste side og helt tilfeldig begynner du i stedet å lese «Sult» av Knut Hamsun, en bok du frem til nå av en eller grunn ennå ikke har fått lest.
 
   Etter noen sider er det du skjønner det, -det er da alt du tidligere ha lest faller på plass og kommer hjem. Setningene utfolder seg side for side i en perfeksjon som er nesten umulig for en lekmann å begripe. Hvis Hamsuns «Sult» overhodet kan sammenliknes med noe, så må det være de beste klassiske musikkstykkene av historiens største komponister som Bach, Mozart eller Beethoven. Men Hamsun setter ikke sammen perfekte harmonier av toner, men av ord. Ord som flyter sammen til setninger ingen andre forfattere, både nålevende eller avdøde har klart å gjenskape.

   Men for i det hele tatt å kunne sette pris på hans forfatterskap, er det viktig å skille mellom kunstneren på den ene siden og Hamsun som privatperson på den andre. Som litterær kunstner var han i en særklasse og har hatt en enorm betydning for verdenslitteraturen. Kanskje Ernest Hemingway oppsummerte det hele da han en gang skal ha uttalt at «Hamsun lærte meg å skrive».

Utdrag fra «Sult» av Knut Hamsun
«Plutselig faller det meg inn en eller to gode setninger til bruk for en skisse, en føljetong, fine språklige lykketreff som jeg aldri hadde funnet maken til. Jeg ligger og gjentar disse ord for meg selv og finner at de er utmerkede. Om litt føyer det seg flere til, jeg blir med ett lys våken og reiser meg opp og griper papir og blyant på bordet bak min seng. Det var som en åre var sprunget i meg, det ene ord følger etter det andre, ordner seg i sammenheng, danner seg situasjoner; scene dynger seg på scene, handlinger og replikker veller opp i min hjerne og et underfullt behag griper meg. Jeg skriver som en besatt og fyller den ene side etter den andre uten et øyeblikks pause. Tankene kommer så plutselig på meg og vedblir å strømme så rikelig at jeg mister en masse biting som jeg ikke hurtig nok får skrevet ned skjønt jeg arbeider av alle krefter. Det fortsetter å trenge inn på meg, jeg er fylt av mitt stoff og hvert ord jeg skriver blir lagt meg i munnen.»